Av Håkon Bæverfjord

Jeg er lærling i anleggsgartnerfaget, og fikk gjennom SOA (Senter for opplæring i anleggsgartnerfaget) høre om Leonardo DaVinci prosjektet, og muligheten til å jobbe i utlandet i en periode. Før turen var vi på noen informasjonsmøter, hvor vi fikk generell informasjon, bl.a. om hvor vi skulle, navn og adresse til vertsfamiliene og hva vi kunne vente oss i landet. Vi gikk også igjennom hva vi måtte ha med oss.

Den 25 februar 2007 var det avreise fra Torp Lufthavn, med Ryan Air. Flyet ble litt forsinket pga snøværet, men ikke betydelig. Sammen med oss reiste Jonny, som skulle være med oss og følge oss dit vi skulle, samt sørge for å løse eventuelle problemer som oppstod. I Norge fikk vi utdelt billettene av ham.

Etter vi hadde landet i Dublin, fått bagasje, osv, bar det til Tesco i Ballybrack med minibuss, hvor vi møtte vertsfamiliene. (Tesco er en COOP-Obs lignende kjede). Jeg ble vist rundt i huset og ble fortalt om praktiske ting, og så pakket jeg ut og la meg. Mandag møtte vi Conour i Dun Laoghaire for et inforasjonsmøte om Irland, generelt om hva man skulle og ikke skulle gjøre. Vi fikk også utdelt busskort som gjaldt på alle busser og tog, og han var med oss en tur til Dublin og viste oss litt rundt.

På tirsdag møtte jeg og Yngvild de vi skulle jobbe hos for første gang, bare for å si hallo og se litt hva de holdt på med. Veronica var så snill og kjørte oss rundt, og vi kjørte til og med forbi huset der Bono i U2 bor!

Onsdagen var første dagen på jobb. Jeg jobbet for en mann som heter Arthur Barton, og han var veldig hyggelig og grei. Stort sett drev vi med våropprydding i hager (noe tidligere ute enn hjemme i Norge...), så vel som noe planting. Vi plantet blant annet en bambushekk!

Han hadde med seg tre andre medarbeidere også (ikke samtidig), som alle var hyggelige. Hadde ingen problemer overhodet med jobben! Det eneste som forundret meg var at de ikke hadde krafser(!), og de hadde ikke ordentlige spader (knakk lett, osv...).

Det samme må vel kunne sies om vertsfamilien også. Jeg bodde hos Leo og Dolores Earles, og dere to sønner David og Leo jr. Bodde på en helt ok rom, og hadde tilgang til bad m/dusj, tv, mat, drikke, spillkonsoller osv. De lagde frokost, smurte lunsj til meg og lagde middag. Var aldri sulten, og maten var stort sett veldig god! På jobben var det forøvrig tea-pause klokken elleve, og lunsj klokken ett. Må si at jeg trivdes godt hos familen1 Var ikke noe problem å komme og gå som jeg ville, bare jeg sa ifra. Ble også mer trygg på meg selv og flinkere til å starte samtaler, føler jeg. Veldig greie folk. Har også fått høre fra både familien og folka på arbeid at engelsken min er veldig god, og har derfor ”turt” å snakke mer og forbedret meg enda mer, noe jeg er veldig glad for!

Ellers på fritiden var vi en del rundt omkrin i nærområdet rundt Ballybrack og Dublin, bl.a. sørover til et sted som heter Bray. Vi var også så heldige at vi fikk oppleve St. Patricks Day weekend mens vi var der, nasjonaldagen til Irland. Det var absolutt et stort pluss. I Dublin var det parade og mange mange tusen mennesker! To uker ut i oppholdet ble vi invitert med på Jonnie Fox’s av Jørgen fra Leonardi DaVinci, som visstnok er Irlands høyest liggende pub. Der var det god mat, musikk og River Dance. Veldig artig og et positivt innslag i oppholdet (som forøvrig bare var positivt ellers også for min del!).

Hjemreise var lørdag 24 mars, med Ryan Air. Alt gikk helt greit, vi sjekket inn og kom oss til flyet på egenhånd, uten problemer. Det virket som om vi hadde vært der i knappe to uker, selv om vi egentlig hadde vært der i nærmere 4 uker.

Dersom lærlinger/elever får tilbud om å jobbe i utlandet anbefaler jeg det på det sterkeste. Man vokser mye som person og får kanskje et nytt og bedre perspektiv på livet etter å ha opplevd et annet land.